Det som er drivkraften til å gjennomføre forskjellige ting i liv et vårt har på en eller annen måte forankring i en vilje eller lyst, en motivasjon. Hva som motiverer oss kan være forskjellig fra gang til gang, og det kan enten komme fra oss selv, via andre personer eller feks. media. Det skapes en gnist, et ønske om å få til noe, og vi er plutselig villig til å gjøre noen grep, små eller store, for å gjennomføre det vi har et ønske om. Vi blir oppspilte og kan nesten ikke vente med å komme igang!

Denne følelsen og tankene rundt, iveren og gleden, og ikke minst forventningen burde egentlig vært puttet i en lufttett boks og plassert lett tilgjengelig slik at vi kunne lettet på lokket ved behov. Vi har vel alle vært der hvor vi har kjent på den entusiasmen som tidligere bare var der, svært tydelig, og som plutselig ble et litt fjernt minne, kanskje helt borte? Spørsmålet som blir helt essensielt og som faktisk tvinger seg frem: hvordan klarer vi forsatt å motivere oss når alle de gode og boblende følelsene ikke lenger er like selvforklarende? Første punkt er å stole på at gleden og entusiasmen kommer tilbake, så hold på den tanken! Neste punkt er å overhøre alle de små stemmene som ganske overbevisende forteller deg at du egentlig burde gjøre andre ting i stedet, at du ikke har tid til dette, at dette ikke var så flott som du var så sikker på i utgangspunktet og at det beste kanskje er om du slutter med dette med en gang og heller gjør noe annet som er mer morsomt! Disse stemmene kan være ganske høylytte og krevende, men vi vet jo av erfaring at det hender de kommer, så det gjelder å være forberedt og slå tilbake med full kraft og virkelig stole på seg selv og sin egen overbevisning! Når motivasjonen er på topp, entusiasmen bobler og ingenting kan stoppe deg er råd: hold på følelsen, skriv den ned, putt den i en boks, legg den i lommeboka eller under hodeputa, eller i allefall et eller annet sted der det er lett å finne den igjen. Bruk den hvis du trenger den, hvis ikke er jo saken biff!